Monday, January 19, 2015

Greit. Så skal jeg si det som det er da. Bare fordi jeg egentlig er plagsomt ærlig.

JA - jeg var stressa i kveld. Neida, ikke litt. Dritstressa!

Hvorfor? Av helt banale, ubetydelige årsaker så klart. Ja de jentene fra jobb (altså ikke de søte små under 6 år, men de søte litt større over tjue-et-eller-annet...) skulle komme på klubbkveld. Etter en uventet vending på dagen med en pode med skadet tommel, tur på venteværelset til legen (hvor vi totalt på et tidspunkt var hele 15 personer i kø (ja, jeg telte)), og en svipp innom røntgen, sein henting av den yngste, virring i butikken (med den yngste kjørende minihandlevognracer mellom hyllene, og undertegnede vennlig hilsende på den hyggelige butikk-kokken en tre-fire ganger for å late som det var en ny familie som entret butikken for hver gang vi rauset forbi) ... hvor er jeg på vei med alt dette egentlig?

JO - ... så endte jeg opp hjemme timesvis seinere enn beregnet, og dermed gikk det som det måtte gå: når folk dukket opp her var ingenting klart. Noe som jo i og for seg ikke gjør noen verdens ting. Men så var det sånn da, at inni hodet mitt så jeg for meg at det var en smule sosialt uakseptabelt (jmf magasiner, face og sånt) å ikke ha lysende lykt(er) på trappa, kostet og feiet, tent en drøss telys rundtforbi innendørs, ha en duftende rett stående klar på bordet sammen med helgens DIY-prosjekt (hahaa!), og en hjertelig velkomst med klem og kos og overøsende varme parat. Jeg understreker at jeg i den store verdenssammenheng ser dette som aldeles ubetydelig, men nok en gang, rett før gjestenes ankomst halv åtte, dukket jeg likevel dypt ned i panikkens enger. Noe som resulterte i lettere hyperventilering, ukontrollert hybelkaninjakt i trappa, liten søt jente som ble avfeid med "ikke-snakke-til-mamma-nå" i fistel, vill hakking av ingredienser til maten så det skvatt rundt øra på familien, og en nær besvimelse da det gikk opp for meg at jeg attpåtil manglet to ingredienser. Som jeg måtte ringe sjefen og be om å kjøpe med til meg. Nydelig. (Hun var veldig søt og gjorde det med et smil da:)) Vel, saken er at jeg av slike overfladiske, tullete grunner i hvert fall stressa noe helt kanon her. Men når de først hadde kommet, var det jo ikke noe mer jeg kunne gjøre med saken annet enn å gjøre meg ferdig mens de var her. Og gjøre det med mest mulig ro og verdighet. Noe jeg forsåvidt klarte. Og som også ble kommentert av gjestene at var godt gjort å ta det så avslappet og rolig, jammen beundringsverdig. Hehe. Og jeg, ja jeg svarte freidig noe om at

       selvfølgelig var jeg rolig, hvorfor skulle jeg ikke være det? Ingen grunn til å stresse! Sånt tar jeg da med knusende ro. *Smil* 


Hehe. Særlig. Så nå fikk jeg såpass dårlig samvittighet for å halveis bløffe, at jeg her innrømmer det for de som måtte være interessert. For slik er det egentlig. Vi, og da mener jeg til og med vi som tar avstand fra stress og perfeksjonisme og sånt, vil jo gjerne fremstå som noen som fikser ting, nettopp uten å være stressa (selv om vi ikke vil innrømme dette). Så til alle andre tullehøner som måtte finne på å pese seg opp over denslags: la være!!! Kommer ikke noe godt ut av det, det er helt greit om en ikke har alt på stell - og dersom dere prøver å gi inntrykk av at allting alltid er det, vel - så er vi mange i samme sko som vet at dere bløffer. (Bortsett fra enkelte som faktisk bare er sånn at de alltid har kontroll på alt da, for de finnes jo også?) Bedre å være ærlig og slappe av;) Tror vi "jentene" egentlig er triveligere for familien og et bedre forbilde for døtrene om vi ikke tar oss selv og alle våre duppediller så altfor høytidelig;) Bedre lykke neste gang meg selv! *klappepåskulderen*
Og med skuldrene senket ble det en veldig koselig kveld:)

(Det jeg sa om at jeg ikke er stressa på jobb når jeg farter rundt i en fei er forresten sant da dere!:))

Sånn ellers: veldiglengesidenjegskrevnoeher, harjoikketidtildet, skullesomvanlighalagtmeg, hagenlikevillsomførmennåmedsnøpå, savnerpus, gladifugl. (blæ - det lignet veldig på sånn hashtaggreier, og det liker jeg virkelig ikke...)

God natt!

Thursday, June 5, 2014

Men underlivet vasker jeg selv

I dag hadde jeg fornøyelsen av et besøk hos lege med tilhold på et eldresenter. Følgelig var også legens venterom plassert i gangen på dette senteret. For det første kom jeg på sånn ca fem minutter før timen at jeg skulle dit i det hele tatt, og lå dermed an til å komme for sent. Det gjorde jeg jo forsåvidt også, men heldigvis var legen litt forsinka (hvilket jeg også forventet, noe annet ville jo vært merksnodig egentlig), så jeg fikk likevel tilbringe noe tid på venterommet - heldigvis! Følgende to scenarier utspant seg nemlig i denne ventetiden:

1)
Liten eldre dame med enda mindre rullator spurte en ansatt om når bussen gikk tilbake til byen, noe den ansatte ikke visste, hvorpå den eldre damen beklaget seg over personalets manglende kunnskap om bussruter, og kunne slå fast at da ble hun jo sittende fast der. Ansatt gikk videre, og den eldre damen sto stille noen sekunder... før hun langsomt snudde seg mot meg med en lyd som lød sånn ca subb-klakk subb-klakk subb-klakk klakk klakk "Hei du!" sa damen henvendt til meg. Dermed fulgte samme spørrerunde om busstider, noe heller ikke jeg kunne svare på, ettersom min nymotens oppfinnelse Mobilen med Internett lå ute i Kjøretøyet som hadde fraktet meg dit. Det slo meg at damen måtte da tydeligvis ha kommet seg ut dit på et eller annet vis, men hadde altså ikke lagt noen plan på forhånd for hvordan hun skulle komme seg tilbake. Når jeg ser på min egen planleggingsevne per i dag, og legger på ca 40 år, så tenker jeg at det kanskje ikke var så rart at hun hadde gjort denne ørlille tabben. Samtidig som damen gjorde det tydelig at hun satt fast, og hvordan komme seg tilbake, så jeg i mitt indre for meg hvordan jeg skulle få puttet både damen og rullatoren i bilen og få henne inn til byen, og antagelig hjem igjen, og komme meg tilbake på jobb i løpet av den halvtimes pausen jeg hadde til rådighet. Må innrømme at jeg svettet litt med tanken (svette kommer jeg forresten tilbake til), men jeg ønsket jo samtidig virkelig å hjelpe damen! Er tross alt ganske grei når alt kommer til alt. Dette løste seg imidlertid selv, da mannen som var inne hos legen før meg kom ut av legekontoret. Før han hadde rukket å lukke døra bak seg hadde damen snarrådig siktet ham inn, og snudd seg og rullatoren med målbevisste, kjappe små subb-klakk subb-klakk subb-klakk klakk klakk. "Hei du!" Hun kunne også ovenfor denne mannen konstantere personalets og øvrige tilstedeværendes (med et blikk i retning meg) manglende busskunnskaper, og som hun sa "tillot seg å være så freidig" å be mannen om skyss inn til byen! Det fikk hun:) Det var jeg glad for. For hennes del selvsagt, så hun slapp å vente på meg. Kjedelig å vente, slik er det jo bare. Bortsett fra for meg akkurat i dag.

Lærdommen er at selv om planleggingsevnen skulle svekkes noe (les: ytterligere) med årene, blir altså løsningsfokuset desto større. Og der har vi nok alle noe å lære.

Mens legen helt sikkert gjorde seg kloke notater inne på kontoret sitt om forrige pasient (som nå var i besittelse av en eldre liten dame og en liten rullator i bilen sin), eller bare pusset nesa og stirret ut på regnet, hadde jeg gleden av å få en riktig fin historie nær sagt rullet rett i fanget.

2)
Igjen en eldre dame, denne gang rullet i stol av medbrakt person, møtte ansatt i gangen, og kunne fortelle at hun hadde vært totalt utslitt i går etter en tur utenbys, og hvordan hun da hadde blitt så godt pleiet etterpå med servering av havregrøt og et bad. Skal ikke gjengi hele samtalen som pågikk, men den dreide seg om å understreke det ovenstående. Takknemlig eldre dame altså. Badet hadde gjort svært godt da hun hadde luktet skrekkelig svette etter den utmattende turen. Og så til slutt, kremtoppen i samtalen, da hun avsluttet med å si "men det er ikke farlig altså, for underlivet vasker jeg selv!"

Og det er klart, når man nå engang er avhengig av andre, er det enda godt å vite at man kanskje faktisk kan vaske underlivet sitt selv på eldre dager. På mange måter har jeg alltid hatt litt pensjonist i meg, og lever jeg så lenge blir jeg nok en god en også. Da er dette noe jeg kan trykke til mitt bryst og en dag fortelle til den som vil høre; at etter utslitthet, havregrøt og bad, ja da - da vasker jeg underlivet mitt selv. Synes det er kjekt med eldre folk som faktisk forteller ting Slik de egentlig er:)


Kristin
(som understreker at overtegnende setter svært stor pris på de eldre, og virkelig ønsker at jeg kunne kjenne noen flere av dem for å lære et og annet knep før man står der i samme situasjon. Inni er vi alltid unge, men plutselig en dag har vi fått gammel kropp og trenger hjelp selv.)


Friday, May 23, 2014

Samtaler med et godteskap

Var forferdelig Fysen i dag... Og da kan det røyne på, det vet vi vel alle, slik er det bare. Så ille ble det at jeg faktisk endte med å føre lengre samtaler med snækset her i huset.

Foranledning var:

Trøtt etter lang uke med hit og dit, for seine kvelder og en god dose blomstrende allergi.
Hadde fri i dag, slepte kroppen på trening, dro hjem igjen og hadde tydeligvis blitt smittet av Fysebasillen mens jeg var ute. Kort inkubasjonstid som det er på Fysesyken (må ikke forveksles med Kyssesyke eller Fyllesyke), slo den ut kort tid etter jeg kom innenfor døra. Det den ønsket seg aller mest var Sjokolade (dette var M-stammen av basiller, som er ekstra glade i sjoko med Mint inni). Men jeg gir meg jo ikke uten kamp, selv ikke for Fysen. Det disse basillene nemlig trives enda bedre med enn Sjokolade, er Liten Viljestyrke. Ettersom min mor hadde tatt med seg godter hit på 17. mai, lå det tilfeldigvis et lite lager uspiste godter igjen i kjelleren. Det klarte disse velutviklede basillene å snuse seg frem til, og dro meg motvillig med i retning av Den Søte Duft. Du har jo tross alt Trent, sa basillene, og smilte.

Da Mannen kom hjem oppsto sånn ca følgende samtale:

Mann - vil du ha en liten sjokolade til kaffen? (han merket nok det dirrende sjokosuget lang vei), så er det sånne små mørke 70%-sjokolader nede.
Kone - vet det. Har alt vært der nede tre ganger i dag og stirret på godtene.
Mann - da har du sett After Eighten også da?
Kone - har stirret ekstra lenge og hardt på den ja, men åpnet den ikke. Da hadde bare hele boksen blitt borte i løpet av altforkorttid.
Mann - det var da veldig til Innsikt og Viljestyrke. Men da kan du jo i hvert fall velfortjent ta deg en sånn liten mørk en til kaffen da.

Vel... som den ærlige sjel jeg tross alt er, tilogmed når jeg er rammet av Fysesyke, måtte jeg til slutt innrømme at sånn her er det egentlig:

Altså... på første runde i kjelleren, nede i godteavdelingen, tok jeg jo en sånn liten 70% sjokolade, stemmer det... Men rørte ikke After Eigthen! (selv om den sa til meg at en liten Flortynn Mint ikke ville gjøre noe skade, så sa jeg at nehei - jeg vet hvordan det er med deg, plutselig har du lurt meg til å spise flere, glem det)



Ja, og altså, på andre runde rørte jeg faktisk ingenting, men spiste en stor neve mandler fra skuffen på kjøkkenet da. Og det ligner ikke mye på After Eight! (denne gangen vekslet vi ikke et ord, men hadde en ganske intens stirrekonkurranse)





Åja, og på siste runde endte jeg altså med å åpne Lakrisposen da, og smake litt på den... en liten håndfull. Men rørte fortsatt ikke After Eighten! (nå var den regelrett fornærmet, antydet at jeg ikke var glad i den lenger, og at den ikke fikk så mye oppmerksomhet som før, men jeg sto på mitt og forklarte at selvsagt er den like fristende som før, men det er ikke alltid tid og sted for denslags)



Deretter presterte jeg å sovne på sofaen, og våknet etter en stund av ringeklokka. Det var vesla som kom fra skolen. Poden kom etter, med en kompis som skulle overnatte her.

Så forløp dagen med mange små smugærend i Lakrisposen, som blunket uskyldig til meg og lot som den ikke var det minste usunn ettersom den tross alt ikke inneholder det grann sjokolade. Eller mint for den saks skyld.

Barna fikk Popcorn, men ved et "uhell" så poppet jeg altfor mye, så dermed ble jeg nødt til å hjelpe barna ved å ta en bolle poppis selv også. Ikke spor av mint eller kakao der heller.



Kvelden kom, og Fysebasillene, som hadde fått blod på tann (de har faktisk tenner, som er synlige i mikroskop) førte meg atter en gang til avdelingen for Sukkersaker. Nå lokket After Eigthen med å ta av seg det ytterste laget klær, sånn at jeg bare kunne få snuse litt på den. Ikke tale om sa jeg, før jeg vet ordet av det har jeg deg på tungen! Standhaftighet er mitt mellomnavn. Og bare for å bevise at jeg mente alvor, så tok jeg med meg 17.mai-pottisposen opp, og smakte på en sånn 10-20-30 (eller deromkring) flak av den i stedet. Så det så. Og ryddet likesågodt bort en ensom ørliten brus i samme slengen...




Og det var vel det. Fysebasillene begynte nå å bli slitne og leie av all min Viljestyrke, og vi kunne alle konstantere at Jeg Vant! After Eighten står der urørt, vi har blitt venner igjen etter at jeg ga den en Bursdagsinvitasjon til min egen bursdag om ikke så lenge, og jeg kan da med stolthet fortsette å kalle meg riktig så Standhaftig når det gjelder. Og sent ble det i dag også, ville jo være dumt å overraske seg selv, jeg kunne jo bli skremt...

I morgen skal jeg en tur i byen, og kommer sikkert til å møte Deg - da må du passe deg, for Fysebasillene er gode Hoppere, og kommer til å ville finne seg en ny vert å bli med hjem.
Enda godt det er lørdag i morgen da.

(forventer fet Sponsoravtale fra fabrikanten)


Kristin
-slikerdetegentlig





Thursday, May 15, 2014

jasånnerdet - med eksamen og kransekakemasse...

Eksamen overstått!!!! Har sett frem til denne herlige kveld en stund:) Og ja, følelsen er riktig så god. Ferdig for i år med oppgaver, nilesing og eksamensnerver. Jeg innbiller meg tilogmed at jeg kommer til å bestå. Derfor skal jeg gjøre meg selv den tjenesten å overhodet ikke se på min kopi av oppgaven - under noen omstendighet! Eksamensdagen bød på riktig så søte, eldre menn av noen  eksamensvakter, som hadde riktig så artig humor, og var upåklagelig galante når de måtte følge en stakkars tissatrengt frøken på toaletten. Forøvrig står dagen litt uklart for meg, i hvert fall frem til siste del... Da eksamenens grøt sannsynligvis tok overtaket i hodet mitt og gled over i en grøt av kransekakemasse. Det titrinns hendelsesforløpet var omtrent som følger:

1 - Sovna i en stol i stua

2 - Våknet og løftet blikket. Kombinert med at det gikk opp for meg at det er 17. mai i overimorgen, var ikke det jeg så rundt meg akkurat avstressende. MEN som den fornuftige personen jeg tross alt er, valgte jeg å ta det med så knusende ro som mulig. For ikke å komme virkelig ut å kjøre begynte jeg imidlertid letingen etter skjorter, bukser og den slags - noe som ga litt sånn ymse resultat. I den tro at jeg måtte skaffe Poden en penbukse, fordi den han har var forsvunnet, strente jeg så avsted for å hente ham på korpset og dra på bukseshopping.

3 - Løp litt svett rundt på korpset med skjorter og hatter som måtte ordnes med, og traff samtidig på min venninne Sigrid, som i all sin omtenksomhet (IKKE ironisk - hun er virkelig omtenksom, og mener det veldig godt, og det er BRA det finnes folk som sier fra om spinat mellom fortenna og slikt) gjorde meg oppmerksom på en godt synlig flekk på ulljakka (jada det ER mai, men er glad i ull jeg), og samtidig antok at den nok stammet fra jobben i barnehagen. Jada, vi sier det sånn... Jeg unnlot å nevne at jeg ikke har vært i barnehagen på ei uke, og faktisk aldri har brukt ulljakka der.

4 - Nesten fremme ved butikken viste det seg at Poden i grunnen var ganske sliten han, og jeg snudde bilen og kjørte ham hjem. Bukse får fikses i morgen. Kjørte likevel ut igjen for å ordne noen andre ærend de siste 20 minuttene før stengetid. Det endte med jakke til meg selv, for det hadde jeg jo ikke (helt sant- jeg trodde virkelig jeg ikke hadde jakke!). Fikk det også for meg at Noe Må Bakes. Fant ikke ingredienser helt som beskrevet i valgte oppskrift fra nettet, men nær nok. Tenkte jeg.

5 - Kom hjem, viste fornøyd frem jakke (somtilogmedvarpåsalg), og fikk følgende kommentar fra Mannen i huset: Er ikke det nesten helt lik jakke som du kjøpte sist da? Hmmmm.... Vel. Etter å ha blunket litt og tenkt raskt kunne jeg parere med: Nei den andre er jo vinterjakke da, har for og greier (STERKT overdrevet), kan ikke bruke den nå (særlig, jeg som er sånn frysepinn), de er ikke like bare fordi begge er mørkeblå (snurt mine). Sånn kan det gå... Nå har jeg i hvert fall jakke. To til og med.

6 - Så var det bakingen. Mannen rynket skeptisk på brynene. Som vanlig ble jeg litt grinete, for det er da ikke noe galt i å bake! Skal bare lage noe kjempeenkelt! Sa jeg. På dette tidspunktet skal det sies at jeg var ordentlig sliten, og Mannen mente at utslitte Koner heller burde få seg litt søvn. Noe jeg selvsagt også ble grinete for. Men han dro ut, og jeg ble igjen - sammen med bakevarene...

7 - Jeg elsker å se Hele Norge Baker. Det er så avslappende. Derfor så jeg for meg at det eneste rette på tampen av denne dagen, måtte være den rekreerende aktiviteten baking (ja jeg ser at de stresser, men det er jo bare fordi de har dårlig tid, de sier at de koser seg med bakingen hjemme). Hadde funnet oppskrift på Kransekakekonfekt på mitt yndligsbakenettsted. De skulle bli seende sånn her ut:




8 - Fylt meg et lite glass rødt (har tross alt hatt eksamen), føler meg som med i Hele Norge Baker til tross for trøtt i trynet, smiler og slapper av. Tror det skal gå glatt, uten rot. Laaaangvarig rasping av kransekakemasse. Smaking underveis. Most sammen med eggehvite for hånd. Hånd veldig klissete. Masse i kakesprøyte. Trykker - hardt. Får den ikke ut. Høyrehånd kjempevond etter eksamens-skriving seks strake timer. Blir ikke bedre av dette. Graver ut igjen masse med skje. Blander inn mer eggehvite for hånd. Hånd veldig klissete igjen. Kakesprøyte veldig klissete. Ulljakke klissete. Får den ikke ut. Gjenta prosess. Hånd, kakesprøyte, ulljakke, benk, kjøkkenskap, hår, katt og det lille glasset klissete. Må suge i meg stadig større mengder kransekakemasse fra fingrene for å komme løs. Får til slutt most det ut på stekeplata. Ser ikke ut som de lekre marengsene jeg lagde tidligere. Ser ut som bæsj. I stedet for coctailbær, som jeg ikke fant, trøkker jeg nedi en utsteinet kirsebær i lake på hver bæsj. Hm. Interessant. Steke. Stooor slurk. SMILE. Avslappende dette gitt. Resultatet:


9 - Merkelig nok enda mer sliten. Lite rekreert. Pascal ikke imponert. Fått renset huset og meg selv for det meste av kransekakemasse. Nekter å legge meg. Skriver i stedet blogg. Sikkert lurt. Over til lite glass brunt. Det største av de små faktisk. Utrolig hva det er plass til oppi der. Mannen kommer hjem (i sin gamle rocka, svarte skinnjakka han har funnet igjen hos sin mor!) Kommenterer tørt: Du har bakt. Bøyer seg litt ned: Skal de være sånn? (Her er han på nippet til å flire litt). Smaker: De var ikke SÅ ille da. Takk Mannen - det var pent sagt, de var faktisk Langt Verre enn ikke så ille.

10 - Konkluderer med at kransekakemasse kan være mer utfordrende enn eksamen, kan spre seg utover deg selv og huset raskere enn du aner, og får deg ikke ett eneste skritt nærmere følelsen av å være uthvilt, eller klar til 17. mai. MEN buksa til Poden dukket opp! Så da er det bare å la kaker og hus fare, spise druer (har 2 pakker, etter at jeg sa til Mannen: kjøp druer! for deretter å glemme det og kjøpe selv også) ikle meg mine to, høyst ulike, mørkeblå jakker så jeg ikke skal fryse og rope Hipp Hurra!!! For et godt land å bo i, barn, familie, helse, og alt som tross alt er viktigere enn eksamen og kransekakemasse:) Slikerdetegentlig.


Ønsker alle en flott feiring på lørdag!


- Kristin



Sunday, May 11, 2014

Skjegg og kjønn og sånt (advarsel: er i eksamens-modus...)

Altså... nå skulle jo ikke jeg skrive noe mer her før etter eksamen, og jeg har definitivt ikke hatt eksamen ennå, dessverre og heldigvis - alt ettersom. Likevel må jeg bare kjapt innpå her med noen betraktninger i fht lørdagens Eurovision Song Contest, som tradisjonen tro inneholdt mye underholdende i år også, dessverre og heldigvis - også det alt ettersom. Og for å forsvare at jeg i det hele tatt brukte dyrebar tid til først å se på det, og deretter skrive om det, skal jeg etter beste evne forsøke å knytte skriveriet mitt her i dag opp mot noe relevant pensumlitteratur;)

Conchita Wurst vant, til både stor glede og likeledes stor ergrelse for mange. Dersom en hvem som helst ordinært utseende mann eller dame hadde vunnet med denne sangen, hadde det da vært mange som uttalte seg i sinte vendinger om seieren? Når det er en sangkonkurranse er det naturlig at folk har forskjellige favoritter, og skuffelse for at ikke favoritten vant, men å bli ordentlig sur, sint, provosert eller rett ut forbanna er nok ikke den middels vanlige reaksjonen. Når dette skjer nå i noen grad, tenker jeg det understreker betydningen av Conchitas seier. 

Jeg mener ikke det er fordomsfullt å ikke ville ha gitt sin stemme til Conchita. For som sagt, folk har forskjellige meninger om hva som er best, både av sang og opptreden og det øvrige, og kan og bør stemme fritt ut fra det.

Den høye poengsummen til Østerrike kan i dette tilfellet ha vært en blanding av at folk så det som beste sang, og at det ble brukt som en politisk ytring. Mange mener det sistnevnte er galt i en sangkonkurranse. Da vil jeg bare minne om at det opp gjennom historien har vært veldig mange musikere som har skrevet sanger med politiske ytringer, for å understreke et poeng av samfunnsmessig betydning, og hatt budskap om en bedre verden. Både i konkurranser og utenfor. Hva gjør dette verre? Her tenker jeg det er nødvendig å ta en titt inn i seg selv for et mulig oppgjør med egne fordommer ("inngrodde holdninger som er så motstandsdyktige mot endring at de nesten ikke lar seg endre." "En holdning refererer til en relativt varig holdningstendens som er relatert til mennesker, objekter, situasjoner eller fenomener." "Skal en holdning endres er det en fordel at begge komponentene (på den ene siden viten/kunnskap og på den andre følelser/affekter) påvirkes." Haugen og Skogen i Å være leder i barnehagen, Skogen red. 2013)  For fordommer har vi alle, i ulik grad og på ulike områder, men vi har uansett godt av å få utfordret dem. Jeg ser meg selv som temmelig åpen og inkluderende, men måtte ta meg selv i å blunke og se et par ganger, flire litt (i skjegget), for så å ikke tenke mye mer over saken før det viste seg at dette var vinnerlåta. Da gikk det endelig opp for meg hva dette har å si...

Hvilken holdning, hvilket grunnsyn og verdier, er det vi ønsker barna våre skal gå ut i verden med? En verden av ulikheter, som de må forholde seg til. Vil vi de skal gå til fysisk eller verbalt angrep på annerledeshet? At de skal bidra til hets og mobbing av annerledeshet? At de skal peke, hviske og le av annerledeshet? Det er mange mennesker som befinner seg i en form for minoritet, hvem skal vi respektere og hvem skal vi ikke? Skal vi fortelle våre barn at det ikke er greit å definere seg selv og være den man ønsker? Dersom barna våre går forbi en mann på gata, med feminine trekk, langt
 hår og kanskje i feminine klær, hvordan ønsker vi at de skal reagere? Jeg mener vi må gå foran som forbilder, og vise en anerkjennende og tolerant væremåte i praksis. " Jeg anerkjenner deg som et individ med rettigheter, integritet og en separat identitet. Jeg gir deg retten til å ha dine egne erfaringer og opplevelser. Jeg behøver ikke godta dem som riktige, jeg er simpelthen villig til å la deg ha rett i ditt eget syn." (Løvlie Shibbye 1996) "Løvlie Shibbye (2009) sier at anerkjennelsesbegrepet innebærer at den andres opplevelsesverden blir satt i sentrum og verdsatt som en selvfølge, fordi det dreier seg om et medmenneske." (Lundestad i Å være leder i barnehagen, Skogen red. 2013)

Om guttene i barnehagen kler seg ut i kjole, sier ikke vi voksne nei. Om guttene vil ha neglelakk når jentene får sier vi ikke nei. Om jentene vil ha "jobbeklær" og være med i verktøykroken sier vi ikke nei (det er tross alt ikke SÅ lenge siden jenter ikke skulle gå med bukser). Om vi lar barna utforske utenfor det vi definerer som kjønnstypisk, tror jeg ikke det er fare for at det i seg selv gjør at barnet blir forvirret i fht sitt kjønn, legning eller annet. Jeg tror barnet blir trygg i seg selv på hvem det er, noe som er grunnlaget for å utvikle toleranse for andre. Men dersom et av barna skulle vise seg å være noe annerledes i f.eks. uttrykk av sitt kjønn, vil han/hun kanskje også oppleve å ha fått med seg en trygg basis for å føle seg likestilt og inkludert, og våge være seg selv. Hvis en av guttene i barnehagen roper til en annen at det er kjempeteit å ha på neglelakk for det er bare for jenter, og erter, hvordan tenker dere at jeg skal snakke med barna (begge) om dette? Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2013) sier som følger: "Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering." Rammeplanen sier også at barnehagen skal fremme barns "trivsel, livsglede, mestring og følelse av egenverd". Samtidig er det slik at "vold, erting og sosial utestenging er blant de fenomenene som barnehagen må ha mer oppmerksomhet på og aktivt gjøre noe med" (Søbstad, Barnehagens grunnsteiner, 2012).

Conchitas seier på lørdag er en seier på lik linje med alle andre, og jeg kan ikke se at det skal være riktig å forsøke å undergrave den på noe vis. Glede bør ikke provosere. Glede er bra. (!) Men i tillegg er dette en seier av betydning for annerledeshet, for at folk skal kunne være i offentligheten som den de er, og et skritt videre for at de ikke skal måtte møte sårende og vonde reaksjoner eller det som verre er. Hvis du vil at ditt barn skal møtes med respekt for egne personlige livsvalg, hva nå det måtte bli, bør ikke du i dag møte andre med det samme? Jeg tør vedde på at dette har kostet mye for denne artisten, dette er ikke lett eller noe som kommer gratis. Det bunner nok faktisk heller ikke i et ønske om å provosere på seg oppmerksomhet, dersom noen skulle tro det. Men kanskje i et ønske om å være som han vil uten å diskrimineres?

Må bare nevne Eddie Izzard, en fantastisk britisk stand-up komiker, som tidvis kler seg i kvinneklær og bruker sminke. Og tidvis ikke. Han er den han er, og noen ganger har han det ene utrrykket med seg på scenen, noen ganger det andre. Komplett uavhengig av det er han en like fantastisk komiker. Han har opplevd både vold og hets på bakgrunn av sitt uttrykk. Han har også gjort en solid jobb for å bidra til toleranse. "Det er vanlig å skille mellom biologisk og sosial forståelse av kjønn. Det sosiale kjønnet gjenspeiler våre erfaringer og det vi velger å gjøre, som menn og som kvinner. Kjønn er ikke bare noe vi er, eller noe vi har, men noe vi selv er med å skape og som er foranderlig." (Slåtten, i Å være leder i barnehagen, Skogen red. 2013).

Dette var jo selvfølgelig også et passende spark til Russland. I Russland er det heller ikke lov å være homofil. Ikke Lov?? hm... De fleste i dag synes vel ikke det er veldig sympatisk av Russland. Vel, en del har fortsatt en lang vei å gå. Hvor går grensene for hva som bør aksepteres i samfunnet og ikke? Dersom man som person og/eller gruppe føler seg truet av et medmenneskes personlige måte å utrykke seg på, dersom det ikke går ut over en selv eller andre, er det kanskje grunnlag for å reflektere over hva dette bunner i ("å reflektere i pedagogikken er kjennetegnet av at noe bevisst utsettes for aktiv bearbeiding" og er en måte å "diskutere sin egen væremåte og søke etter nye og alternative løsninger" (Røys, Pedagogikk i barnehagen 2013)). Det skal jeg ikke svare på her. Jeg vil bare understreke at man kan le av ESC, og ta hele showet mer eller mindre seriøst, men like fullt var dette en seier av betydning, og tusen takk til deg Conchita for ditt bidrag i så måte!

- Love and Peace:)


Saturday, May 3, 2014

Og sånn gikk det egentlig da mai måned kastet seg over meg og min heim...

Vi skriver nå mai... MAI! Shit. Det gikk fort. Som vanlig. Faktisk så kort tid er det fra jul, fastelavn og påske ble feiret, at disse røverne fortsatt lever i beste velgående her i heimen:


MEN i morgen skal de ryddes bort altså, helt sant, da er det ingen nåde! Lurer på om vi har satt en eller annen rekord i høytidspynt på overtid... Men når det er barna som har laget den er det så hyggelig å ha den fremme! Har jo ingenting å gjøre med at jeg er sein i avtrekkeren i hvert fall... Og sånn for ordens skyld: huset for øvrig er ikke fullt av sånt altså! Ikke så veldig i hvert fall. Har tilogmed tatt bort julekalenderne nå. Barna lurte på hvorfor i all verden jeg hadde tatt dem bort fra kommoden oppe i gangen, og så bare litt forundra ut da jeg påpekte at jula er over. Hm.

Nåja, dette temaet har jeg vel vært innom før, men kall det gjerne en oppdatering. Av andre oppdateringer, for de som har fått med seg Previous Episodes in the Home of the Gåsoddens, kan det nevnes at 1. mai absolutt ikke ble tilbrakt i skog og mark, da minstemennesket i husstanden tikka inn med falsk krupp og annet grums. Godt en slipper å bli overrasket. Mor, altså meg, sitter nå selvsagt med en liten haug snerk selv, men er tross alt på bena. Og for å feire det ble inneværende lørdag tilbrakt i annen etasjen, på et barnerom, med timevis rydding, sortering og kasting av det Komplette Kaos. Kunne selvsagt benyttet anledningen til å skrive en Fjesbokstatus om alt jeg har utrettet i dag, men tenker jeg dropper det jeg... Merkelig nok har jeg ikke fått lest til Eksamen heller.

Ja når man snakker om Fjesbok, så later det til at Mat, i sin alminnelighet, smaker langt bedre dersom det først er avbildet og publisert, enn dersom den bare inntas i ro og mak før den blir kald. For å teste ut teorien, prøvde jeg meg i dag på en liten matphotoshoot (eller billedtagning om du vil), for å se om det holdt stikk. Spiste derfor en helt vanlig frokost, uten å ta bilde av den. Formiddagsmaten ble derimot knipset først. Her må jeg skyte inn at jeg også har oppdaget at det er svært begrenset hva et sånt bilde faktisk viser. Det er jo en smal sak å ta et bilde av en bitteliten bit av virkeligheten, og kjøre det omtrent som dette her:

- Nå skal det smake med nybakte scones fra Mannen, og deilig nybrygget te:)

Men dersom man velger å zoome ut, noe som dessverre ikke er en valgmulighet for Publikum sånn vanligvis, kan virkeligheten også innebære å se sånn her ut:

Meg ved kjøkkenbordet halv to på dagen, midt i ryddesjauen i annen etasje, udusja, og iført Rød velourbukse!, nattkjole! og fleecejakke, i gang med å innta et måltid helt vanlig bra mat, med rot på alle kanter (som dessverre nesten kommer litt for dårlig frem på bildet). Og ja, det står faktisk et Digert Rosa Leketelt plantet midt på stuegulvet...

OG DETTE ER JO GENIALT! Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Det er jo bare å fokusere på det man vil, og da er det slik både en selv og verden ser det. Fjesbokfolket har skjønt det for lengst, og får ufortjent mye tyn for det. Moralen deres er vel Vær Positiv, se alle de gode små tingene på veien og alle disse her klisjeene, som er velbrukte men akk så sanne. Og jeg er da blid og fornøyd jeg også da, oppi alt rotet med pysjen på snei på en uanstendig tid på dagen. Skal ikke stå på det. Men tror nok likevel jeg kommer til å la mat være mat, ettersom jeg fant ut at frokosten og lunsjen i grunn smakte nøyaktig det samme (menyen var ganske lik), med og uten knips.

Så nå, fra sofakroken (vel vitende om at det gjenstår både Mye Rydd og Masse Eksamensles, og at nå sløser jeg igjen bort tida jeg kunne brukt til det), er det bare å ønske en strålende, deilig, rota og støvete, hostete og snørrete, hektisk og forvirrende, men du verden så vakker og skjønn siste vårmåned, når knoppene spretter (jada, klimakrisa sørget for at de gjorde det i mars, men ikke vær så pirkete da!) og sevja stiger! For sånn er det egentlig, litt av det ene og litt av det andre, men alt i alt Bare Bra:)



Kristin :P


Friday, April 25, 2014

En liten oppklaring til Svigermor - slikerdetegentlig

Kjære Svigermor!

Du er virkelig super:) Det er IKKE ironisk altså, men helt sant! I dag fikk jeg jammen en oppmuntrende gave av deg som så sånn her ut:

- Merk kortet som sier at jeg skal føle meg som ei prinsesse, MED tegning:)

Etter å tidligere på dagen ha mottatt en sms på mobilen fra samme Svigermor som fastslår at - ja nå kan Kristin senke skuldrene og slappe av, var det nok noe med denne kombinasjonen som gjør at jeg føler behovet for en aldri så liten oppklaring...

Uka mi, sett fra onsdag til onsdag, ser nemlig sånn her ut:

ONSDAG: jobb 8 - 16, skrev på skoleoppgave 17.00 - 00.30

TORSDAG: jobb 8 - 13, kjapt nedom gamlejobben og hentet kalenderboka mi som jeg hadde lagt fra meg på et kurs for noen uker siden, skrev skoleoppgave 13.45 - 02.45

FREDAG: opp etter 3,5 t søvn, få unger avsted, skrev på eksamensoppgave 08.00 - 10.15, kattevask 10.15 - 10.30, avgårde for å hente Datter på skolen, og suste avsted til Sykehuset Telemark i Skien for å ta hele runda med lege og audiopedagog, som tok 2,5 time ( her må jeg bare bryte inn og nevne at sjokomelka fra sykehuskiosken kom GODT med. Kiosken har forresten en diger dispenser med antibac ved inngangen som oppfordres til bruk - sier liksom sitt om hvor man befinner seg... Og det artigste var vel å overhøre samtalen mellom de eldre på bordet ved siden av, hvor en meget insiterende eldre dame forsøkte å overtale den eldre Pasienten til å ta med seg Ragnar hjem til å holde seg med selskap. Ragnar, den andre eldre herren og meget mulig damens Ektemann og Pasienten virket langt fra begeistret over ideen, men damen ga seg ikke så lett, og fortsatte ufortrødent å prakke Ragnar på Pasienten. Mulig hun så sitt snitt til å få Ragnar ut av huset for en stund;)) Suste hjem igjen med knakende hodepine. Kjapt innom svigermor og hentet Gaven:), for så å skrive skoleoppgave 17.30 - 23.30, kun avbrutt av altfor sein men koselig legging av Sønn. Det hører med til historien at jeg var overbevist om at det var innleveringsfrist i dag 23.59, men det viste seg takk og lov å være feil - fristen er til onsdag:P. Det jeg nå da følger opp med er å bruke tid på å skrive om dette, herremin, noen ganger er jeg bra på jordet...

LØRDAG: jobbe i kafeen på Notodden pike- og guttemusikks Loppemarked 8 - 18 sånn ca, for så å dra hjem og bake langpanner som skulle vært ferdig en del timer tidligere, men som heller får havne i loppekafeen på søndag. Stupe i seng, sannsynligvis altfor seint... Ignorere skoleoppgave.

SØNDAG: Loppis 08 - 18 sånn ca, og rett i bursdag til svoger og tantebarn (som fyller år i dag og som jeg ikke engang fikk rota meg til å ringe... - SORRY Even, blir feit presang i stedet!), hjem med hele hurven, alle stupe til køys i et komplett rota hus med MegaLodotter som sikkert har tømt kjøleskapet og glemt å rydde etter seg på benken. Ignorere skoleoppgave.

MANDAG: våkne lettere uforberedt til tidligvakt 06.45, grave i en haug etter reint undertøy til alle mann, katt til dyrlegen etter jobb, hente Ylva som skal på ballett, personalmøte 17.30 - 20.00, hjem og glo på skoleoppgave og sovne i sofaen, til køys altfor seint.

TIRSDAG: seinvakt til 17.00 som går direkte! over i Dugnad, hjem til kvelds for å glo på skoleoppgave, slokne i sofaen, og krype til køys altfor seint.

ONSDAG: få panikk pga skoleoppgaven - igjen -, skrape sammen litteraturliste og denslags, og ganske sikkert levere ikke altfor lenge før frist, for så å komme på alt jeg Egentlig Burde hatt med i oppgaven. Deretter ignorere Dottene, klesvaska og den halvkvestede kornellen som ligger strødd i hagen (og som er en helt annen historie), men med LITT flaks blir ingen sjuke til 01. mai, og kanskje blir det en runde brettspill og tusletur i naturen med Gjengen, før jeg må lese til eksamen:)

Så svigermor -  slik er det egentlig! Og tusen takk for skjønne oppmuntringer:) Men dette er ikke klaging eller at jeg synes synd på meg selv eller noe, bare en oppklaring av at SvigerPrinsessa som vanlig ikke var helt i havn likevel;) Og sånn er det vel med de fleste av oss vel, ville jo vært for galt om alt var gjort. Men jeg skal faktisk innta gaven din jeg svigermor ved nærmeste anledning og følge oppfordringen om å føle meg som ei prinsesse. Må forresten huske å sjekke med Märtha en dag hvordan hennes uke ser ut. Kan godt tenkes ekte prinsesser også har litt å tumle med, i tillegg til engler:) Regner i hvert fall med at hun har en del fjærdryss i huset. Men jeg fortrekker nå tross alt både rot og kos med mine EngleUnger!

Ha en suveren helg, gjerne på Loppisen, med kakestykker og gamle saker i hendene!

Kristin:)