I dag hadde jeg fornøyelsen av et besøk hos lege med tilhold på et eldresenter. Følgelig var også legens venterom plassert i gangen på dette senteret. For det første kom jeg på sånn ca fem minutter før timen at jeg skulle dit i det hele tatt, og lå dermed an til å komme for sent. Det gjorde jeg jo forsåvidt også, men heldigvis var legen litt forsinka (hvilket jeg også forventet, noe annet ville jo vært merksnodig egentlig), så jeg fikk likevel tilbringe noe tid på venterommet - heldigvis! Følgende to scenarier utspant seg nemlig i denne ventetiden:
1)
Liten eldre dame med enda mindre rullator spurte en ansatt om når bussen gikk tilbake til byen, noe den ansatte ikke visste, hvorpå den eldre damen beklaget seg over personalets manglende kunnskap om bussruter, og kunne slå fast at da ble hun jo sittende fast der. Ansatt gikk videre, og den eldre damen sto stille noen sekunder... før hun langsomt snudde seg mot meg med en lyd som lød sånn ca subb-klakk subb-klakk subb-klakk klakk klakk "Hei du!" sa damen henvendt til meg. Dermed fulgte samme spørrerunde om busstider, noe heller ikke jeg kunne svare på, ettersom min nymotens oppfinnelse Mobilen med Internett lå ute i Kjøretøyet som hadde fraktet meg dit. Det slo meg at damen måtte da tydeligvis ha kommet seg ut dit på et eller annet vis, men hadde altså ikke lagt noen plan på forhånd for hvordan hun skulle komme seg tilbake. Når jeg ser på min egen planleggingsevne per i dag, og legger på ca 40 år, så tenker jeg at det kanskje ikke var så rart at hun hadde gjort denne ørlille tabben. Samtidig som damen gjorde det tydelig at hun satt fast, og hvordan komme seg tilbake, så jeg i mitt indre for meg hvordan jeg skulle få puttet både damen og rullatoren i bilen og få henne inn til byen, og antagelig hjem igjen, og komme meg tilbake på jobb i løpet av den halvtimes pausen jeg hadde til rådighet. Må innrømme at jeg svettet litt med tanken (svette kommer jeg forresten tilbake til), men jeg ønsket jo samtidig virkelig å hjelpe damen! Er tross alt ganske grei når alt kommer til alt. Dette løste seg imidlertid selv, da mannen som var inne hos legen før meg kom ut av legekontoret. Før han hadde rukket å lukke døra bak seg hadde damen snarrådig siktet ham inn, og snudd seg og rullatoren med målbevisste, kjappe små subb-klakk subb-klakk subb-klakk klakk klakk. "Hei du!" Hun kunne også ovenfor denne mannen konstantere personalets og øvrige tilstedeværendes (med et blikk i retning meg) manglende busskunnskaper, og som hun sa "tillot seg å være så freidig" å be mannen om skyss inn til byen! Det fikk hun:) Det var jeg glad for. For hennes del selvsagt, så hun slapp å vente på meg. Kjedelig å vente, slik er det jo bare. Bortsett fra for meg akkurat i dag.
Lærdommen er at selv om planleggingsevnen skulle svekkes noe (les: ytterligere) med årene, blir altså løsningsfokuset desto større. Og der har vi nok alle noe å lære.
Mens legen helt sikkert gjorde seg kloke notater inne på kontoret sitt om forrige pasient (som nå var i besittelse av en eldre liten dame og en liten rullator i bilen sin), eller bare pusset nesa og stirret ut på regnet, hadde jeg gleden av å få en riktig fin historie nær sagt rullet rett i fanget.
2)
Igjen en eldre dame, denne gang rullet i stol av medbrakt person, møtte ansatt i gangen, og kunne fortelle at hun hadde vært totalt utslitt i går etter en tur utenbys, og hvordan hun da hadde blitt så godt pleiet etterpå med servering av havregrøt og et bad. Skal ikke gjengi hele samtalen som pågikk, men den dreide seg om å understreke det ovenstående. Takknemlig eldre dame altså. Badet hadde gjort svært godt da hun hadde luktet skrekkelig svette etter den utmattende turen. Og så til slutt, kremtoppen i samtalen, da hun avsluttet med å si "men det er ikke farlig altså, for underlivet vasker jeg selv!"
Og det er klart, når man nå engang er avhengig av andre, er det enda godt å vite at man kanskje faktisk kan vaske underlivet sitt selv på eldre dager. På mange måter har jeg alltid hatt litt pensjonist i meg, og lever jeg så lenge blir jeg nok en god en også. Da er dette noe jeg kan trykke til mitt bryst og en dag fortelle til den som vil høre; at etter utslitthet, havregrøt og bad, ja da - da vasker jeg underlivet mitt selv. Synes det er kjekt med eldre folk som faktisk forteller ting Slik de egentlig er:)
Kristin
(som understreker at overtegnende setter svært stor pris på de eldre, og virkelig ønsker at jeg kunne kjenne noen flere av dem for å lære et og annet knep før man står der i samme situasjon. Inni er vi alltid unge, men plutselig en dag har vi fått gammel kropp og trenger hjelp selv.)
